Refleksjoner fra en pedagog

Av Hilde Landro, medlem i Pedagogisk Utvalg i NFKS

REFLEKSJON FRA EN PEDAGOG

NACS KONFERANSEN12.-15. OKTOBER 2017  – TRONDHEIM

25.-28. oktober 2017, den 39. NACS konferansen i Trondheim. Min første konferanse, og forhåpentligvis ikke den siste.

Jeg er en av de få i dette fagfeltet. Jeg er ikke helsepersonell, lege eller psykolog. Jeg er pedagog. Jeg er utdannet førskolelærer og nyutdannet sexologisk rådgiver ved Universitetet i Agder. Jeg brenner for de minste barna, tidlig forebygging, opplysning og undervisning. Jeg ønsker å få vist verden hvor innmari viktig denne tidlige kunnskapen er, hvor forebyggende den er og hvor viktig jobb jeg har. Dessverre så er seksualiteten et ikke-tema i barnehagelærerutdanningen. Det er i stor grad et ikke-tema i barnehagehverdagen. Det er i stor grad et ikke-tema til kurs, personalmøter og i planlegging av årsplaner og opplæringsplaner.  Når det er et tema snakker vi om det vonde, overgrep, incest, trakassering.  Den fine, vanlige og gode delen av seksualiteten er usnakket blant pedagoger. Og pedagogene snakkes lite om i det sexologiske miljøet. Det er en dårlig kombinasjon når vi vet hvor viktig begge deler er for hverandre.

Med støtte fra NFKS fikk jeg nå altså dra på min første konferanse. Jeg var spent, jeg gledet meg og jeg var nysgjerrig: hva kan jeg som pedagog ta med meg fra denne konferansen?

Jeg vet at det sexologiske fagfeltet i stor grad består av helsepersonell, leger og psykologer. Tema ”Seksuell og mental” helse gjorde meg betenkt, og oppmerksom på at konferansen ville bestå av mennesker med kunnskapsrikdom langt utover mitt fagfelt. Langt utover den kunnskapen jeg sitter med.  Man kan føle seg ganske liten som pedagog blant alle disse store menneskene. Jeg gikk inn i konferansen med stor ærefrykt og respekt for disse foreleserne med årelang erfaring og utdannelse, med forskning og forfatterskap i ryggen, og med livserfaring som utstråler trygghet og allvitenhet i stor grad. Så fantastisk å få lære av disse store menneskene, så fantastisk å få ta med seg dette tilbake i min jobb.

Konferansens innhold var tettpakket og variert. For en fersk sexolog og liten pedagog, ble det som å spise av en buffet spekket med retter fra hele verden, hva kunne passe min mage?  Noe var lett å svelge, noe måtte tygges grundig og noe falt ikke i smak. Men det er det fine med buffé, du kan smake på alt, og spise det man vil.

Anne Luise Kirkengens foredrag om denne ubalansen mellom ”what dranes and what ganes” er i aller høyeste grad aktuelt for en pedagog. Hvordan tidlige erfaringer har en sterk effekt på hjernen og kroppen som varer hele livet og som påvirker risikoen for mange fysiske og mentale sykdommer. Jeg kan trekke paralleller til mange områder av yrket mitt. Atle Auestads foredrag om identitetsfokus hos gutter, hvor stor del av identiteten handler om penis; hvordan kan jeg som pedagog bruke dette? Kan jeg bidra til å skape en god identitet hos guttebarn utfra det Atle forteller?

Thore Langfeldt forteller om forskjellen på seksuell tiltrekning og seksuell tenning.  Vi kan være seksuelt opphisset og tent av noe eller mot noe. Vi kan være tiltrukket av noe eller noen. Den ene kan være uavhengig av den andre. Hva kan jeg gjøre med denne kunnskapen? Når jeg vet at man ikke selv bestemmer hva eller hvem man tiltrekkes av, og hvor viktig den tidlige tilknytningen er, hvordan kan jeg da bruke det Thore Langfeldt forteller i mitt yrke? Kan jeg med min viten om hva sikker og usikker tilknytning kan føre til hjelpe barn å regulerer dette? Kan det bidra til at jeg kan hjelpe barn og foreldre til å ha en aksepterende holdning til ulikheter, regulere barn som styrer mot usunn seksualitet?

Kjønnsinkongruens fikk tildelt en egen del av konferansen. Et tema som opptar meg og et tema som stadig dukker opp i tankene mine. Hvordan skal vi møte den yngre gruppen av barn som transer? Ungdommer og voksne med kjønnsinkongruens, hvordan ble de møtt i barndommen? Hvordan hadde de det som barn? Jeg var spent på tema og håpet noe av dette ville bli tematisert underkonferansen. Jon Arcelus presenterer et tysk studie der rundt 5 % deltakerne født med mannlige kjønn og rundt 4 % av deltakerne født med kvinnelig kjønn opplever ambivalens eller inkongruens mellom medfødt og opplevd kjønn. Og resultatet er at rundt 10 % av unge mennesker i dag har en psykisk lidelse. Hvor viktig er det ikke da at vi som er med de minste barna er der, ser dem, hjelper, støtter, danner nettverk og fremmer aksept og forståelse?  Som Esben Esther Pirelli Benestad sier: it  is not how you are set, but how you are met.

Ingela Steij Stålbrand og Klas Abrahamsen fra Sverige forteller om barneønske hos transpersoner. Et utrolig spennende og et tema jeg har hørt lite om tidligere. Studiet de presenterer viser at majoriteten av transpersoner ønsker seg egne barn, og i høyest grad binære. Hos ikke-binære er ønsket om egne barn betydelig mindre. Jeg leter igjen etter paralleller jeg kan trekke til  pedagogikken. Hvordan lekte disse menneskene som barn? Inntok de ”vanlige” rollene i mor, far og barn lek?  Har ønske om å bli mor eller far vært et tema fra de var små? Jeg bruker pausen til å ta en prat med Klaus. Klas forteller meg at dette er noe som ikke er kommet fram i gruppene de har hatt samtaler med.  Det har vært lite fokus på dette i ung alder, da handler det mer om denne ”identitetskrisen”, transmenn som hater sin egen kropp f eks. Og så snakker man om å ta vare på sperm og egg dersom man skulle ha ønske om å få barn senere i livet. Men alt man snakker om gjelder fra tenårene, altså tidlig pubertet. Jeg undrer meg hvorfor ingen har snakket om barndommen. Jeg skulle så gjerne lært mer om hva jeg kunne gjort for å se disse barna godt nok, hvordan håndtere denne mor, far og barn leken for dem som ikke finner seg til rette i den.

Til min begeistring var hele 7 av helgens foredrag fra Sex og Samfunn.  Anders Røyneberg snakket om samtalegrupper for transungdom. Spesielt interessant var det å høre om hvordan disse samtalegruppene er strukturert og hvordan disse ungdommene blir møtt i samtalegruppen. Jeg snakket med Anders i etterkant av foredraget og stilte samme spørsmål som jeg stilte Klas. Snakker dere om barndommen i samtalegruppene? 

Anders forteller at det blir snakket litt om barndommen, men fokuset er på nåtiden. For noen er det viktig å snakke om tidligere erfaringer, og Anders påpeker viktigheten av å anerkjenne at livet har vært vanskelig til tider. Likevel er det nåtid og framtid som står i fokus. Å jobbe med hva man selv kan gjøre for å få livet til å fungere, og gjøre sterk er samtalegruppens mål.  Så reflekterer pedagogen igjen. Så fint at man fokuserer framover, så fint at det finnes slike rom med åpenhet og aksept. Og tenk så fint det hadde vært disse ungdommen som barn hadde blitt møtt med aksept og åpenhet allerede som barn, allerede som liten da de kanskje skilte seg litt ut.  Kanskje en idealistisk tanke, likevel. Hadde bare flere lærere og pedagoger hatt kunnskap…

Trude Slettvoll Liens foredrag om seksualundervisning for immigranter til Norge vekket også mange tanker.  Viktige ting å tenke på i møte med immigrantene, kroppsspråk, kultur, tradisjon, religion, tabuer. Tenk at man ikke har et ord for orgasme på somalisk! Jeg møter daglig religioner, kulturer og tradisjoner i barnehagen. Vi tenker på alle disse tingene når man snakker om julefeiring, påske, forståelse for vær og klær. Men seksualiteten er også forskjellig. I møte med ulike barn og deres foreldre som er immigranter, har vi tenkt godt nok gjennom prosjektarbeid om kroppen? Når vi snakker om gode og vonde hemmeligheter? Takk Trude, dette var en tankevekker og fine tips å ta med seg tilbake i jobb, til tross for at våre jobber er ulike!

Altså min første konferanse. Masse tanker. Ny kunnskap. Nye bekjentskaper og kontakter. Gamle og nye venner.  Massevis å ta med seg tilbake og inn i pedagogverden.  Ny kunnskap fra Cecilie Brøvig Almås, Jannico Georgiadis og mange flere. Velkjente forelesere man aldri blir lei av å høre på som Haakon Aars og fengende foredrag fra Sigridur Arnadottir. Alt kan jeg ta med meg videre. Og så fint at kultur fikk en egen plass i konferansen.

Så fra en pedagog til alle dere helsearbeidere, psykologer og leger. Fantastisk at vi kan forenes i et felles fagfelt og jobbe sammen.  Jeg håper dere snart får se flere pedagoger. Og jeg håper dere kan se viktigheten av min jobb også, i stedet for å kalle meg barnehagetante, slik jeg ble tiltalt en gang under konferansen av en sexolog jeg beundrer og ser opp til. Det er ikke første gang og det blir sikkert ikke siste. Men jeg velger å se bort fra det, og  tar heller med meg en viktig melding fra årets konferanse: Seksualiteten er vår essens – we are here to deliver a message.  Vi har alle et felles mål, og man må jobbe der man kan! Sammen kan vi jammen få til ganske mye!

Takk til NFKS for støtten til å reise!

Hilde  H. Landro