Hva skal Norsk Forening for Klinisk Sexologi fokusere på nå?

Foreningen må arbeide videre med utfordringer i forhold til bedre seksualopplysning i skolen, sexologisk utdanning av helsepersonell, sexologisk rådgivning og terapi.

Da foreningen ble dannet i 1982, var det på bakgrunn av at et ekspertmøte arrangert av WHO i 1974, med påfølgende rapport i 1975, der de anbefalte at helseprofesjoner fikk utdanning i forhold til seksuell opplysning, rådgivning og terapi.

Rapporten er vel verd å lese i dag, og er skremmende aktuell når vi ser hvor lite som er gjort i løpet av de førti årene som er gått. Rapporten peker på behovet for felles innsats i forhold til utdanning av alle typer helsepersonell, behov for rådgivning og terapi i forhold til de vanligste seksuelle problemene, og at seksualterapi bør være en del av det generelle helsetilbudet, på de samme økonomiske betingelsene som all annen offentlig helsehjelp.

I årene som har gått har sexologifaget utviklet seg, og er i dag delt opp i flere områder som hver for seg krever egen kompetanse, og stiller særegne krav til organisering:

  • Seksualiteten er til stede i livet fra fødsel til død, det er derfor viktig at det eksisterer en våkenhet i forhold til seksuelle utfordringer i barnehage, skole, helsevesenet generelt, i  institusjoner og blant helsepersonell som arbeider med eldre på ulike områder.
  • Vanlige seksuelle problemer i parforhold kan behandles innenfor de rammer som  de fleste selvstendig praktiserende terapeuter arbeider innenfor, i tillegg bør disse problemene kunne ivaretas på alle familierådgivningskontorer.
  • Seksuelle problemer som oppstår i forbindelse med sykdom og behandling av disse, bør ivaretas innen somatisk helsevesen, av behandlende leger, eller sexologiske rådgivere.
  • I gruppen av mennesker med intellektuelle funksjonsnedsettelser er det mange store utfordringer når det gjelder seksualitet, både når det gjelder å forvalte egen seksualitet, manglende forståelse av seksuell kommunikasjon, og økt sårbarhet for å begå- eller bli utsatt for overgrep. Disse problemene skal ivaretas av ansatte med spesiell kompetanse innenfor Habiliteringstjenestene.
  • Mange fysisk funksjonshemmede har reduserte muligheter til å treffe en seksualpartner, og funksjonshemmingen i seg selv kan medføre utfordringer som krever støtte fra personale, og kreve hjelp i form av seksuelle hjelpemidler. Disse gruppene kan derfor ha behov for hjelp fra sexologisk kompetent personale i forhold til å utrede problemer og mulighet for å gjøre noe med disse.
  • Det er i dag større åpenhet for mangfold når det gjelder seksuell identitet og kjønnsidentitet. Dette ser vi ved at stadig flere stiller spørsmål ved egen identitet, og organiserer seg i egne interessegrupper. Mange opplever imidlertid manglende tilhørighet og aksept for opplevd annerledeshet, og har behov for rådgivning i en sårbar situasjon.
  • I løpet av de siste 20-30 årene har det også blitt en økende åpenhet i forhold seksuelle overgrep. Det er stort behov for rådgivning og terapi i forhold til forvaltning av problematiske seksuelle tenningsmønstre, men også i forhold til å etablere seksualitet på egne premisser etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep og traumer.
  • Den norske befolkningen har i løpet av de senere årene fått en betydelig andel som har utgangspunkt i andre kulturer, med andre normer og andre tradisjoner for seksuell omgang. Det er nødvendig å utvikle kunnskap og forståelse for de konflikter som kan oppstå mellom individer i vårt samfunn når mennesker med ulik kulturell bakgrunn møtes og skal forsøke å forstå hverandre.

Myndighetene har et stort ansvar i forhold til å bidra til rammer for seksuell utvikling, i form av kunnskap, seksualpositive holdninger, profesjonell hjelp i situasjoner som skaper seksuelle utfordringer i alle livsfaser. WHO anbefalte i 1975 at helsepersonell på alle plan får nødvendig opplæring i forhold til å møte klienters seksuelle utfordringer, men vi ser også at det kan være hensiktsmessig å utvikle mer spesifikke tilbud på dette området. Helsefagpersonell opplever fremdeles egne begrensninger i forhold til å snakke med klienter om seksualitet, og det er i mange situasjoner nødvendig med dypere forståelse og kompetanse i forhold til å møte klienters seksuelle problemer. Det er derfor nødvendig å utvikle spesialiserte sexologiske tjenester i form av rådgivning og terapi som helsepersonell kan henvise til. Dette vil være et område som Norsk Forening for Klinisk Sexologi vil fokusere på fremover.

 

Leder

Elsa Almås

Foto: Stine Kühle-Hansen

Foto: Stine Kühle-Hansen